Jeg har alltid trodd at man ville få adekvat hjelp om man skulle bli syk i dette landet, men etter å ha blitt smittet av det fryktede fugleinfluensaviruset (H5N1-9), fant jeg ut at dette definitivt ikke er tilfelle, og at hjelpen for alvorlig syke stopper ved deres egen ytterdør.
Det var altså utpå kvelden for 2 dager siden, da jeg måtte ta en Pepsiduo fordi magesyre boblet ut av munnen og nesa mi i voldsomme kast, at jeg fattet mistanke om at noe var alvorlig galt med meg.
Morgenen etter var jeg praktisk talt død. Hvilepulsen var på over 75, feberen litt over 38, og jeg hadde nesten hodepine.
Jeg boret fingerneglene dypt ned i furuparketten og dro meg etter fingrene bort til telefonen. Etter fire feiloppringninger (jeg var veldig omtåket) fikk jeg endelig kontakt med legekontoret og fattet et lite håp om å få hjelp til smertelindring de få timene jeg hadde igjen.
Jeg forklarte situasjonen og ventet i spenning på respons.
"Å er det deg igjen" sa en sur stemme i andre enden "Jeg må nok dessverre si" fortsatte frøken legeassistent fra helvete, "at jeg nok ikke har time til deg før om 6 dager, men ta gjerne en paracet og en ibux, så vil nok det hjelpe deg gjennom sykdommen" Det høres ut som om du har pådratt deg en forkjølelse. Det er ubehagelig, men det ikke farlig vet du" sa hun å lo en kort trillende latter.
"Ja, men innen den tid er jeg jo dau!" ropte jeg til summetonen.
"Fy inn i beksvarte analhælvete altså" Her er jeg i ferd med å dø, og så kommer denne dritten flygende gjennom telelinja, og tar siste rest av livsmot fra en stakkar i ytterste nød. Jeg kunne like gjerne legge meg ned i sofaen, slå på TV’n og dø.
Dette er altså sannheten om helsevesenet i verdens rikeste land.
Etter en stund på sofaen, og etter at livet mitt hadde passert i revy for 3. gang, bygde det seg opp en sterk trass i meg, og i rein forbannelse dro jeg på meg ullgenser, lue og skjerf og travet iltert bort til legekontoret.(ja, det er mulig jeg brukte bil faktisk)
Jeg MÅTTE bare se hvem det var som var så utrolig syke at de ble prioritert framfor meg, jeg som var infisert av det dødlige fugleinfluensaviruset(H5N1-9).
Vel inne i venterommet peilet jeg meg inn på den eldste pasienten jeg kunne finne, ei eldgammel hurpe på minst 113 år. Jeg satte meg på huk ved siden av henne. Det var jo ingen ledige stoler må vite, de døende må stå, og jeg sa så vennlig jeg bare kunne greie.
"God dag frue, sokneprest Olaisen her, hvordan går det med deg i dag"
Jeg la på litt skarring for å virke overbevisende.
"Hæ?" sa kjærringa.
"Pokker! Den burde jeg ha lest"
"HVORDAN GÅR DET MED DEG I DAG?" ropte jeg inn i det gode øret hennes.
Hun kvapp så hun nesten ramlet av stolen. Hun så på meg med et sinnsykt blikk og sa med skjelvende stemme. "Jo takk, det er ganske bra, jeg skal inn å fjerne ei vond fotvorte"
Jeg banket hodet i panelveggen. "Tror du han rekker å fjerne den før du dør av alderdom da?" Spurte jeg med litt lavere stemme.
"Hæ?" Spurte gamla.
"Gud være med deg" ropte jeg høyt inn i øret hennes.
Hun kvapp om mulig enda mere enn forrige gang.
"Det der var bare til pass for deg" tenkte jeg og gikk lutrygget hjem for å dø.
av 21 lesere